Vilhelm II. av Tyskland [17722]

  Generelle notater:

Han var konge av Preussen og keiser av Tyskland i 30 år i perioden 1888 til han måtte abdisere i 1918 etter nederlaget i første verdenskrig.

Han hadde arverett som konge av Preussen som etter Det tyske rikes forfatning av 1871 også ga arverett som tysk keiser. Han ble keiser 29 år gammel, og etterfulgte i realiteten sin farfar Vilhelm I da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Han satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i første verdenskrig. Han gikk da i eksil i Nederland, hvor han bodde i 23 år, fram til sin død.

Vilhelm var kjent som norgesvenn og besøkte Norge nesten hvert eneste år i en årrekke. I 1905 spilte han en viktig rolle i å overtale svenskekongen Oscar II til å ikke angripe Norge etter at Norge opphevet unionen.[1]

Vilhelm II var begeistret for Norge og norsk natur og i tiden før første verdenskrig reiste han hver sommer på det såkalte Nordlandfahrt, et tokt med keiseryachten SMY til Vestlandet og de vestlandske fjordene. Totalt tilbrakte han mer enn fire år ombord i SMY .

Da Ålesund brant ned i 1904 var keiseren i nærheten. Han organiserte hjelp og donerte store summer til gjenoppbyggingen.

I 1913 ga han stedet Vangsnes ved Sognefjorden en kjempestatue av vikinghelten Fridtjof den frøkne. Vilhelm II var romantisk fascinert av vikingtiden.

Vilhelm ble 1. august 1888 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden.

Vilhelm giftet seg med Augusta Viktoria av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg [17723] [MRIN: 6328], datter av Frederik Christian August av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg [26291] og Adelheid av Hohenlohe-Langenburg [26292]. (Augusta Viktoria av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg [17723] ble født den 22 okt 1858 i Dolzig, Sorau, død 1 og døde den 11 apr 1921 i Huis Doorn i Doorn ved Utrecht i Nederland.)