Anna Colbjørnsdatter [6715]

  Generelle notater:

Etter at Anna Colbjørnsdatter hadde blitt en nasjonal heltinne, skal hennes antatt siste hvilested i Norderhov kirke ha blitt et alminnelig valfartssted. Men i følge Færden er det svært tvilsomt om det var hennes jordiske levninger som lå der.

Det var mange og troverdige vitner som mente at hun, i tråd med det som var alminnelig skikk hos familier med eget gravkapell, har villet "hvile hos sine Fædre" i slektens gravkammer. På den tiden var skikken at man ikke lot seg begrave ved sin manns side, men på slektens gravsted. Som en følge av denne skikken lot Annas datterdatter, Anna Larsdatter, sitt lik føre til Norderhov for å bli bisatt i Ramusenes gravkammer.

Denne skikken varte lenge, særlig hos Fredrikshaldfamiliene. Derfor lot, så sent som i 1837, daværende sorenskriver Lundes hustru, som tilhørte Wielfamilien på Fredrikshald, sitt lik føre fra Nes i Hallingdal for å bli bisatt i Wielernes familiegrav ved Prestbakke kirke.

Det var mange grunner som kunne få Anna til å følge denne skikken. Hennes siste leveår på Norderhov hadde, til tross for hennes rikdom og makt, vært fulle av sorg og savn. Hennes mann Ramus var i sine siste år så full av giktsmerter at han måtte ha to menn til å støtte seg. Samtidig begynte han også å bli surrete i hodet. Men ennå tristere var hennes skjebne som mor: Hun overlevde alle sine barn.

Før sin død hadde Anna Colbjørnsdatter fått støpt en minneplate som skulle stå over gravkammeret til familien i Nordehov kirke. Den hadde følgende innskrift: "Her hviler salig i Herren Magister Jonas Ramus, Fordums Sogne Prest Til Norderhougs Menigheder som med sin Hustru Anna Colbjørnsdatter hafde disse børn: Ole Ramus, Daniel Ramus, Johanna Ramus, Christian Ramus, Anna Sofia Ramus."

Jernplaten som dekket gravkammeret var 2,17 x 1,40 meter og 9 cm tykk.Når hun så ettertrykkelig stengte Ramusenes gravkammer, tyder mye på at det var hennes mening at det også skulle være lukket for henne selv. Hun har nok allerede den gangen tenkt seg et annet gravsted for sin egen del. I motsatt fall ville hun ha ventet med minnesmerket til etter sin egen død for å ha tatt med at hun også hvilte der.

Teorien støttes også av den muntlige overleveringen fram til slutten av 1800-tallet i de familiene som kjente forholdene best. Derfor hadde det i Tandbergfamilien på Nærstad alltid stått som en historisk kjennsgjerning at Anna Colbjørnsdatter ble bisatt på Fredrikshald.
NB!
I krypten i Norderhov kirke i Ringerike ligger et godt bevart legeme av det som antas å være Anna Colbjørnsdatter . Nå viser det seg imidlertid at ingen med hundre prosent sikkerhet kan hevde at det er hennes legeme.
En prosjektgruppe fra distriktet har nylig sendt en søknad om tillatelse til å ta DNA-prøver fra nålevende etterkommere av Anna Colbjørnsdatter for sammenligning med DNA-prøver fra krypten i Norderhov. En blodprøve fra en av disse etterkommerne er alt som skal til, og Rettsmedisinsk institutt ved Rikshospitalet i Oslo kan analysere av prøvene.
Rent vitenskapelig er dette av stor betydning. Det vil i så fall være første gang i Norge at en historisk persons identitet blir bestemt ved hjelp av en moderne DNA-analyse.

Anna giftet seg med Jonas Danielsen Ramus [6730] [MRIN: 2449] den 8 feb 1682 i Sørum, Akershus. (Jonas Danielsen Ramus [6730] ble født den 27 sep 1649 i Sør-Aukra, døde i 1718 og ble begravet i Norderhov Kirke.)