Jens Edvard Amundsen [27660]

  Generelle notater:

Han seilte i flere år i fjærne Østen bl. a. mellom Japan og Kina, uten å være hjemme. Dette likte han ikke og da datteren døde i 1895 satte han alt inn på å komme hjem.
Han sente et telegra til Reder Wilhemsen i Tønsberg og bad om å bli avløst når han kom til Europa. Ut på høsten kom han endelig tilbake til Hvidsten etter flere års fravær.
Kort tid etter hjemkomsten kontaktet han Mads Wiel i Fredrikshaldn og sammenb etablerte de Wiel & Amundsen rederi i nov. 1895.
Det var et dampskiprederi som skulle operere utenriks.
D/S ANSKAR ble skaffet, bygget i 1899, 6200 tonn og inntil da den største båt i Norge.
Denne båten forliste på Atlanterhavet i 1905, hele mannskapet druknet. Det var Kaptein Einar Hannestad som hadde kommando ombord på denne tragiske turen.

Vulkanen Krakatau's utbrudd 26. Aug. 1883
Som opplevd og fortalt av Jens Edvard Amundsen
(Beskrivelsen er hentet fra slektsboken:
Roald Amundsen - Slekt og Miljø)

Jens Edvard Amundsen, skipskaptein, senere skipsreder, ble gift med Olga, datter av skipsreder Carl Amundsen. De kom til å leve i et meget lykkelig ekteskap.
Amundsen ble fører av flere skuter i Brødrene Andersens rederi. Han førte "Richard" som onkelen Petter Amundsen hadde ført i mange år.
Han førte også skutene "Napolion" og "Tonni", men lengst var han sjef på barkskipet "Borghild" og kom opp i en alvorlig hendelse i Sundastredet da vulkanen Krakatao hadde utbrudd 26. august 1883.
Byen Anjer ble totalt utslettet og halve øya forsvant i havet. Omkring 36000 mennesker mistet livet, idet de ble tatt av flodbølgen som eksplosjonen forårsaket.
Det eneste man så fra "Borghild's" dekk da skuten senere passert stedet var femten til tyve mennesker av begge kjønn som sannsynligvis var gått fra sans og samling, løp frem og tilbake på stranden og slo vilt ut i luften med armene.
Han skrev hjem til sin hustru Olga på Hvitsten om sin dramatiske opplevelse.
Utdraget nedenfor er fra brevet , som er datert Lissabon 3. Jan. 1884.
Først forteller han at et brev til henne 17. Des. 1883 må være kommet vekk på veien, likeså et par brever til rederiet og svigerfaren.
Respektløst sier han at Spania og Portugal er land hvor det ikke er greie på noen ting. Han gjentar innholdet i det bortkommede brev. Han skrev bl. a:
"Gud være lovet at jeg nu igjen etter en reise av 115 dager fra Cheribon kan melde deg min lykkelige ankomst hertil i går med all ting i god behold etter å ha vært så nær de mange store farer i Sundastredet.
Det så virkelig i begynnelsen av vår reise noe mørkt ut for oss men den gode Gud holdt også da sin beskyttende hånd over oss. Verken skip, ladning eller mannskap har lidt det minste ondt.
Den 23. Aug. om kvelden gikk jeg fra Cheribon, og vi hadde i de første dager deilig vær som sedvanlig der nede. Det var løy bris av god vind inntil 26. Om ettermiddagen da vinden imot all sedvane gikk om fra syd-ost til syd-vest og vest med en forferdelig trykkende atmosfære og strek strøm i mot.
Vi kom så langt som til en liten øy som heter Kleine Kombus ved Sundastredet. Det viste seg senere å være vårt hell og redning, for ellers var vi alle blitt til fiskeføde.
Om kvelden 26. Aug. hørte vi et sterkt knall, som om man kan tenke seg det ville bli hvis det ble skutt med flere hundre kanoner på en gang. Jeg tenkte først at det var noen orlogsskip som saluterte, men det var intet å se i horisonten rundt. Hele natten mellom 26. Og 27. Aug. holdt denne dundringen på og vi så ilden på kryss og tvers i alle retninger i luften mot Sundastredet.
Det så under tiden ut som et riktig sterkt nordlys hjemme i Norge.
Neste morgen var den 27., var vinden fremdeles i mot og luften skiftet i alle slags kulører. Den var gul, grønn, svart osv. Tidlig om morgenen begynte det å falle noe ned fra luften som lignet på fint svovel. Dette stoffet tiltok mer og mer slik at hele dekket og riggen var belagt med en tomme tykt lag kl. 9 om morgenen. Så gikk vinden hardere på og det ble storm. Luften ble svart. Askeregnet var tettere og sterkere enn før og mørket tiltok. Om formiddagen kl. 1 var det likeså mørkt som den mørkeste vinternatt hjemme. Barometeret gikk uavlatelig opp og ned i tommevis, så jeg visste ikke hva jeg skulle tenke. Du må tro det var en høyst ubehagelig situasjon å være i, men jeg var ikke det minste redd. Ved 12-tiden hørte vi et skrik ved siden. Noen ropte: Rope! Rope! (rep). Vi så intet, men jeg sa til mine folk at det måtte være mennesker og ba dem kaste ut tauender, hvilket ble fort ekspedert. Det viste seg å være 5 mann i en båt som hørte hjemme i Batavia. De var ute på rotur men var kommet seg vill i uværet. Som godt var fikk de et glimt av vår topplanterne som de rodde etter og lykkeligvis ble reddet om bord i "Borghild". Deres båt ble fortøyet akter, selv ble de tatt hånd om, fikk vasket seg rene av askestoffet som de var helt dekket av, og så fikk de mat.
De viste seg å være en svensk skipshandler-clerk og hans båtfolk.
Svensken fortalte at det var et nytt utbrudd av den vulkanske øy Krakatau i Sundastredet., derpå svor han på sitt hjemlands språk at han ikke visste noe mer om saken. Overalt måtte vi ha tente lamper. Skipet ristet gjentatte ganger, men det var ellers ikke noe som gjorde oss fryktsomme. Mørket varte til kl. 5 om ettermiddagen. Først da begynte det å lysne litt, men asken fortsatte å falle så det var omtrent umulig for noen å være på dekk. Asken sved verre enn salt i ansiktet.
Den neste morgen 28. Var været igjen godt, vinden var løy og stille, dertil var det motstrøm.
Jeg skyndte meg å rable ned noen linjer til deg som jeg vil sende med skipshandlerklerken for videre posting i land, idet jeg ville skrive et mer fullstedig brev fra Anjer, hvor jeg har bestemt meg for å stoppe for medisiner til min tømmermann som daglig blir verre og verre syk.
Det var dog fornuftig at jeg fikk sendt de få linjer til deg, da du ellers sannsynligvis hadde tenkt meg vekk for alltid. Den 29. Om kvelden kom jeg til ankers der hvor Anjer skulle være, men jeg verken fyrlykter eller tegn til noen by. Jeg sa til styrmannen at fyrtårnet må ha ramlet ned. Jeg tenkte nok ikke da på at det var så ille som det vikelig var.
Om morgenen neste dag satte vi ut en båt. Med 4 mann rodde vi av gårde for å finne Anjer, men i stedet for denne by fant vi dynger av døde mennesker og dyr. Tegn til noe by fantes ikke. Det fantes ikke et hus. Det var en stank så ubegripelig at det nesten ikke var til å holde ut. Vi rodde derfor tilbake til "Borghild " uten å ha vært i land, da jeg straks å hvordan alt var. Så lettet vi anker og begav oss på reisen. Hele dagen seilte vi gjennom døde mennesker i massevis, der var død fisk og døde slanger i sjøen. I Javasjøen er det alltid nok av slanger.
Vannet var tett belagt med pimpesten. Utpå kvelden var vi kommet inn i et pimpestenslag så tett at vi mistet styringen, skjønt vi hadde en pen bris. Omsider kom vi ut i flott vann, men det var store striper av pimpesten 50 mil fra land. Alt gikk senere og vi passerte Cap gode Håp og hadde ganske bra vær.

  Hendelser

• Konfirmasjon, 27 apr 1862.

• Yrke: Skipskaptein.

Jens giftet seg med Olga Mathilde Kristine Amundsen [27671] [MRIN: 9799], datter av Carl Amundsen [27669] og Olava Andrine Halvorsen [27670]. (Olga Mathilde Kristine Amundsen [27671] ble født den 24 feb 1854, døde den 5 jul 1912 i Tomta, Borge og ble begravet i 1912 i Familiegravsted, Borge Kirkegård.)